Les et utdrag fra den litterære bomben av Solvej Balle

Forfatteren Solvej Balle var en litterær stjerne i Danmark på nittitallet. Hun skrev kortprosa og var en av landets store stilister. Men så trakk hun seg helt unna offentligheten. Hun sluttet å gi ut bøker, hun flyttet til Marstal med mann og katter og ingen hørte fra henne på flere år. Før nå.

Nå er Solvej Balle tilbake med et comeback som slo ned som en bombe i det litterære miljøet i Danmark.

Om utregning av romfang 1 handler om Tara Selter som er fanget i tiden. Hun gjenopplever den 18. november igjen og igjen. Og dette skulle foregå over syv bøker.

Spinnvilt og risky, et prosjekt som lett kunne falt gjennom – men mottakelsen av de tre første bøkene i serien har vært ekstatiske. Fabelaktige anmeldelser, den første boken er i fjerde opplag – og serien kan i høst vinne Nordisk råds litteraturpris.

Comebacket er en historie om en forfatter som har ufravikelig tro på egne ideer og som kompromissløst har vilje og evne til å gjennomføre det – for så å skape stor kunst.

Her får du et leseutdrag fra:
Om utregninger av omfang 1

# 121

Det er et menneske i huset. Det kan høres når han beveger seg i rommet oppe. Når han står opp fra senga, eller når han går ned trappa og ut på kjøkkenet. Det er en susing i vannrørene når han fyller en kjele med vann. Det er lyden av metall når han setter fra seg kjelen på komfyren, og et svakt klikk fra gasstenneren når han tenner på blusset. Så er det en pause til vannet når kokepunktet. Det er en knitring av teblader og papir idet først én og så enda en skje teblader hentes opp fra en papirpose og helles i tekannen, og det er lyden av vann som helles over tebladene, men det er lyder som bare kan høres på kjøkkenet. Jeg kan høre at kjøleskapet blir åpnet, fordi døra støter mot et hjørne av kjøkken-benken. Så er det en pause igjen mens teen trekker, og like etter hører jeg lyden av en kopp og en skål som tas ut av kjøkkenskapet. Jeg hører ikke lyden av teen som blir helt i koppen, men jeg kan høre skritt mellom kjøkkenet og stua når han bærer koppen med te gjennom huset. Han heter Thomas Selter. Huset er et steinhus i to etasjer i utkanten av byen Clairon-sous-Bois i det nordlige Frankrike. I det innerste rommet, som vender ut mot hagen og en vedstabel, kommer det ingen.

Det er den attende november. Jeg har vent meg til tanken. Jeg har vent meg til lydene, til det grå morgenlyset og til regnet som snart begynner å falle i hagen. Jeg har vent meg til skritt over gulv og til dører som åpnes og lukkes. Jeg kan høre at Thomas går fra stua til kjøkkenet og setter fra seg koppen på kjøkkenbenken, og like etter kan jeg høre ham i gangen. Jeg hører at han tar frakken sin ned fra knaggen, og jeg hører ham miste paraplyen på gulvet og plukke den opp.

Når Thomas går ut i novemberregnet, blir det stille i huset. Det er bare mine egne lyder i tillegg til en svak lyd av regn utenfor. Det er lyden av blyanten mot papiret og stolen mot gulvet når jeg skyver den bakover og reiser meg fra bordet. Det er skrittene mine over gulvet og en ganske lett knirking i dørhåndtaket når jeg åpner døra til gangen.

Mens Thomas er ute, pleier jeg å gå rundt i huset. Jeg går på toalettet og henter vann på kjøkkenet, men jeg vender fort tilbake til rommet. Jeg lukker døra og setter meg på senga eller på stolen i hjørnet så jeg ikke kan ses fra hagegangen hvis man ser inn hit.

Når Thomas kommer med to poser i tynn plast, starter lydene igjen. Det er nøkkelen i døra og skoene som blir tørket av på matta. Det er en knitring når han setter handleposene fra seg på gulvet. Det er lyden av den sammenslåtte paraplyen som han legger fra seg på stolen i gangen, og øyeblikket etter hører jeg lyden av frakken som blir hengt opp på knaggrekken ved døra. Jeg hører den gjentatte knitringen av plast når han plasserer handleposene på kjøkkenbenken og setter varene på plass. Han legger ost i kjøleskapet, setter to bokser med tomater inn i et skap og legger fra seg en sjokoladeplate på kjøkkenbenken. Når posene er tømt, krøller han dem sammen og legger dem i skapet under vasken. Så lukker han skapdøra og lar dem knitre videre der inne.

I løpet av dagen hører jeg ham på kontoret oppe. Jeg hører en kontorstol mot gulvet og printeren som skriver ut etiketter og brev. Jeg hører skritt i trappa og det svake dunket i tregulvet når Thomas legger pakker og brev fra seg på gulvet i gangen. Jeg hører ham på kjøkkenet og i stua. Jeg hører lyden av en hånd eller et erme som streifer veggen når han går opp trappa igjen, jeg hører ham på badet, og jeg hører en lyd fra doskålen som bare kan komme fra et oppreist tissende menneske.

Kort etter hører jeg ham igjen i trappa og i gangen, og etter en stund går han inn i stua og setter seg i en lenestol ved det vinduet som vender mot veien. Han tilbringer ventetiden med å lese eller med å betrakte novemberregnet.

Det er meg han venter på. Jeg heter Tara Selter. Jeg sitter i det innerste rommet, som vender ut mot hagen og en vedstabel. Det er den attende november. Hver kveld når jeg legger meg til å sove på gjestesenga i rommet, er det den attende november, og hver morgen når jeg våkner, er det den attende november. Jeg forventer ikke lenger å våkne opp til den nittende november, og jeg husker ikke lenger den syttende november som om det var i går.

Jeg åpner vinduet og kaster ut litt brød til fuglene som snart vil samle seg i hagen. De kommer når det er pause i regnet. Først svarttrostene som begynner å hakke i de siste eplene på epletreet eller i brødet jeg har kastet ut, og litt senere en enslig rødstrupe. Kort etter kommer en stjertmeis innom, og senere også noen kjøttmeiser, som straks blir jaget bort av svarttrostene. Like etter begynner regnet igjen. Svarttrostene fortsetter å spise en stund til, men når regnet tiltar, flyr de og søker ly i hekken.

Thomas har tent opp i kaminen i stua. Han har hentet ved i uteboden, og snart kan jeg kjenne at det blir varmere i huset. Jeg har hørt lydene fra gangen og fra stua, men nå som Thomas sitter og leser, hører jeg bare blyanten min mot papiret, en hviskelyd som snart for-svinner i lyden av regn.

Jeg har telt dagene, og hvis jeg har telt riktig, er det i dag den attende november # 121. Jeg følger med på dagene. Jeg følger lydene i huset. Når det er stille, gjør jeg ingenting. Jeg legger meg og hviler på senga, eller jeg leser en bok, men jeg lager ingen lyder. Eller nesten ingen. Jeg puster. Jeg reiser meg og går forsiktig rundt i rommet. Det er lydene som bærer meg rundt. Jeg setter meg på senga eller trekker forsiktig stolen ut fra bordet ved vinduet.